Den finaste eg veit

Den dagen vi bestemte oss å flytte til Norge hadde jeg ikke sett på førhånd. Heller ikke alt det Norge og norske skulle gi til meg. "Maks. ett år" sa jeg, og var helt sikkert at da har jeg begge fått og gitt alt det er å få og gi. Så feil som jeg hadde. 

Fire og halvt år har gått siden den dagen. Vi var to når vi kom og nå er vi fire. Vi hadde med oss to ryggsekker på veien hit og nå har vi hele hus fult av ting og tøy å flytte. Først hadde vi ingen kjente her og nå har vi telleløs mange venner og kjente som vi føler vi er velkommen til når som helst igjen. 

Vi kom ikke på besøk, men pga dere, vi kom hjem. Før slå hjerte mitt til Finland og bare til Finland. Nå slår hjerte mitt tredje hver (hvis ikke annen hver) gang til Norge. 

Jeg vil ikke gråte fordi dette er ikke siste gang vi ses. Det lover jeg. Vi skal treffes igjen. Værlden er liten og vi er nære. Du og jeg er bare en tanke unna hverandre.

Uansett hva jeg sier så føler jeg at jeg får ikke sagt nok. Jeg har fått så mye og er så takknemlig. Derfor sier jeg rett og slett bare takk. Tusen, hjertelig takk. Dere er de finaste jeg veit!

Døren låses, porten lukkes,
alt er gjort for aller siste gang.
Gi meg hånden, før jeg reiser,
jeg setter meg ganske stille
på ditt fang

Være sammen, siden skilles,
det er veien hver og en må gå,
la oss ikke være triste
selv om det er oss det gjelder nå.

Om det som er forbi er forbi,
da har jeg noe vakkert å si.
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg,
aldri skal jeg glemme det du var for meg.